Glassblåsing er en kunstform som fanger lyset og tiden selv. Fra de tidligste eksperimenter til dagens avanserte teknikker, har glassets magi fascinert mennesker i årtusener. Bli med meg på en reise gjennom historien, der vi utforsker hvordan glassblåsingsteknikker har utviklet seg, spesielt her i Norden, fra vikingenes overraskende bruk av vindusglass til dagens anerkjente skandinaviske glasskunst. Det er en fortelling om innovasjon, handel, kultur og den evige jakten på skjønnhet fanget i smeltet sand.

Vikingenes overraskende glassvinduer og fargerike perler

Når vi tenker på vikingtiden, ser vi kanskje for oss mørke langhus opplyst kun av ildsteder. Men nyere arkeologisk forskning maler et annet bilde, et bilde med farget lys! Utrolige funn av små glassfragmenter på viktige vikingboplasser i Sør-Skandinavia og Hedeby har avslørt at vikingeliten faktisk hadde vinduer av glass allerede mellom 800- og 1100-tallet. Dette er århundrer før man tidligere trodde vindusglass ble vanlig i Norden, en praksis man gjerne knyttet til middelalderens kirkebygg. Disse tidlige vinduene var neppe som våre moderne, klare ruter. Forestill deg heller små, fargede glassbiter, kanskje i grønne og brune nyanser, satt sammen for å sile dagslyset inn i høvdingens hall eller et tidlig gudshus. Formålet var ikke nødvendigvis å se ut, men å skape en spesiell atmosfære med farget lys, litt som i senere tiders kirker. Det gir et fascinerende innblikk i vikingenes estetiske sans og deres ønske om mer komfortable og kanskje statuspregede boliger.

Men hvor kom dette glasset fra? Det finnes ingen bevis for at vikingene selv produserte vindusglass i stor skala. Analyser av glassets kjemiske sammensetning, som presentert i en studie i Danish Journal of Archaeology, tyder på at råmaterialene, og sannsynligvis de ferdige rutene, ble importert. Glasset ser ut til å ha kommet fra ulike deler av Europa og til og med Midtøsten, noe som vitner om vikingenes omfattende handelsnettverk. De hentet trolig glasset på samme måte som de skaffet seg andre eksotiske varer. Dette nyanserer bildet av vikingene betraktelig – de var ikke bare krigere, men også handelsfolk og kulturbyggere som verdsatte og importerte avanserte materialer. Ved siden av vindusglasset, var vikingene også kjent for sin bruk av glassperler. Disse fargerike små skattene, både importerte og lokalt produserte, var viktige i draktskikken, spesielt for kvinner, og ble også brukt som gravgaver. Perlene viser en tidlig beherskelse av grunnleggende glassteknikker, selv om det var i mindre skala enn vindusproduksjon.

Romersk arv og drikkekulturens betydning

Vikingenes bruk av glass bygget på en arv som strakte seg enda lenger tilbake. Romerriket hadde allerede perfeksjonert kunsten å masseprodusere glass. Store produksjonssentre, som i Köln, gjorde glass mer tilgjengelig enn noensinne, og denne påvirkningen nådde også Norden. Fra rundt 200 e.Kr. ser vi en markant økning av romersk glass i arkeologiske funn her nord. Dette glasset var ofte svakt grønnlig og dekorert med pålagte tråder. Selv om kvaliteten varierte, representerte det en tid der glass ikke lenger var forbeholdt den absolutte eliten. Likevel beholdt glasset sin status som noe eksotisk og verdifullt, noe funn i graver tydelig viser.

Et fascinerende eksempel på hvordan romersk teknikk møtte nordisk smak, er et drikkehorn av glass funnet i Östergötland, Sverige. Laget i gulfarget glass med hvite og blå tråder og vinrankemotiv, er det et unikt stykke som viser hvordan romerske verksteder tilpasset seg markedet. Formen er inspirert av lokale drikkehorn av horn, mens dekoren er umiskjennelig romersk. Dette understreker også hva slags glassgjenstander som ble prioritert i Norden: drikkekar. Begre, skåler og horn var viktigere enn parfymeflasker eller krukker. Dette henger tett sammen med drikkekulturens sentrale rolle i Norden, både i romertid og vikingtid. Å drikke sammen var en viktig sosial og rituell handling for å bekrefte avtaler, bygge allianser og vise gjestfrihet. Kvinnene hadde ofte en sentral rolle i disse seremoniene, noe som reflekteres i funn av mange glasskar i kvinnegraver fra vikingtiden.

Fra ljore til blyglass og de første norske glassverkene

Selv om vikingene hadde vindusglass, tok det lang tid før det ble vanlig i vanlige hjem. I århundrer var den primære lyskilden i norske hus ljoren i taket – en åpning som slapp inn lys og slapp ut røyk. For å tette denne, spesielt om vinteren, brukte man ofte dyrehud, såkalt sjåskinn, spent over en ramme. Glassvinduer dukket først opp i kirkene fra 1100-tallet, i starten små og enkle, men etter hvert utviklet det seg til de praktfulle blyglassvinduene vi kjenner fra middelalderens katedraler, ofte produsert i lokale verksteder knyttet til byggeplassene.

Den virkelige revolusjonen for vanlige folks hjem kom først med peisen på 1600-tallet, som gjorde ljoren overflødig og skapte behov for vinduer i veggene. I starten var glasset dyrt, så vinduene var små. Først på 1700-tallet startet norsk glassproduksjon for alvor. Hurdals Verk (1755) var først ute med å produsere det eksklusive kronglasset. Denne teknikken innebar å blåse en stor kule, åpne den og spinne den ut til en stor, flat skive ved hjelp av sentrifugalkraft og varme. Skiven ble så delt i mindre ruter. Kronglasset var klart og fint, men kostbart. En rimeligere variant kom med Biri Glassverk (1766), som produserte taffelglass. Her blåste man en stor sylinder, kuttet av endene, klippet den opp på langs og brettet den ut til en flat plate på en steinhelle. Denne metoden ga ofte et litt ujevnt og grønnlig glass, men gjorde vinduer tilgjengelige for flere. Mot slutten av 1700-tallet ble blyinnfatningen umoderne, og trerammer og sprosser tok over, samtidig som vindusrutene ble stadig større – et tydelig statussymbol.

Industriell anvendelse og skandinavisk design tar form

Glassblåsingsteknikkene utviklet seg ikke bare for vinduer og drikkekar, men også for mer industrielle formål. Et godt eksempel er produksjonen av glassflottører, eller garnkuler, som ble brukt til å holde fiskenett flytende. Denne innovasjonen startet i Norge rundt 1840, med Hadeland Glassverk som den første registrerte produsenten i 1842. De tidligste flottørene ble blåst for hånd, ofte av resirkulert glass (i Japan brukte man gjerne gamle sakeflasker, som ga den karakteristiske grønnfargen). Prosessen krevde dyktighet: glasset ble blåst til ønsket størrelse, fjernet fra blåserøret og forseglet med en ‘knapp’ av smeltet glass – uten bruk av pontil. Ofte ble produsentens merke preget inn nær forseglingen mens glasset ennå var varmt. Senere tok man i bruk treformer for å effektivisere produksjonen og sikre lik størrelse, noe som ofte etterlot sømmer på glasset. Selv om de fleste var grønne, fantes de i mange farger, der de røde var sjeldnest og dyrest på grunn av bruken av gull i glassmassen.

Parallelt med den industrielle utviklingen, vokste også den kunstneriske glassproduksjonen frem i Skandinavia. Selv om glassverkene kom relativt sent hit sammenlignet med kontinentet, etablerte sentre som Hadeland i Norge, Kosta og Orrefors i Sverige, og Holmegaard i Danmark seg som viktige produsenter fra 1700-tallet og utover. Plassert nær skoger for tilgang på brensel, ble disse verkene hjørnesteiner i sine lokalsamfunn. Internasjonal anerkjennelse lot imidlertid vente på seg til 1920-tallet, spesielt etter Verdensutstillingen i Paris i 1925. Dyktige designere begynte å jobbe tett med glassblåserne for å heve kvaliteten og det kunstneriske uttrykket på masseprodusert glass. I Sverige utviklet Orrefors-designere som Simon Gate og Edward Hald teknikker som Graal og Ariel, mens Erik Höglund hos Boda brakte en mer rustikk og kunstnerisk stil inn i produksjonen fra 1950-tallet. Etter andre verdenskrig omfavnet skandinavisk glass den moderne estetikken med enkle former, dristige farger og en unik følelse for materialets egenskaper.

Arven lever videre: Fra historiske teknikker til fremtidens glasskunst

Reisen gjennom glassblåsingens historie i Norden viser en utrolig utvikling – fra importerte luksusvarer i vikingtiden, via middelalderens blyglass og 1700-tallets første norske glassverk med kronglass og taffelglass, til 1900-tallets industrielle anvendelser og den internasjonale anerkjennelsen av skandinavisk design. Hver epoke har hatt sine unike teknikker, formet av tilgjengelige ressurser, teknologisk utvikling og kulturelle preferanser. Fra de enkle, men betydningsfulle, fargede glassrutene i vikingenes haller til de sofistikerte kunstglassene fra Orrefors eller Hadeland, ser vi en rød tråd: menneskets fascinasjon for dette magiske materialet og ønsket om å forme det, fange lyset i det og uttrykke noe gjennom det.

Selv om mange tradisjonelle glassverk har møtt utfordringer i møte med globalisering og nye materialer, lever håndverket videre. Steder som The Glass Factory i Boda, Sverige, og våre egne levende glassverk her i Norge, som Hadeland, jobber aktivt for å bevare kunnskapen om de historiske teknikkene, samtidig som de gir rom for nyskaping og moderne uttrykk. Som glassentusiast kjenner jeg en dyp respekt for de generasjoner av håndverkere som har utviklet disse ferdighetene. Å se en glassblåser i aksjon i dag er å se et ekko av historien – en kombinasjon av fysisk styrke, presisjon og kunstnerisk teft som strekker seg tilbake til de tidligste tider. Arven etter vikingenes fargede lys og renessansens mesterblåsere lever videre i hver glødende glasskule som formes. Vel blåst!